- Puh, det hjalp å få ut spenningen i kroppen, sukker førstebetjent Abdul Gabril i det egyptiske opprørspolitiet. Som alltid er det Norge som inspirer Midtøsten, denne gangen med “Klem en professor”-dagen.

For en dags skyld kunne pro- og anti-Mubarak-kreftene la opptøyer være opptøyer. (Flickr/CC/Micke Kazarnowicz)

- Men i morgen er på’n igjen. Dette er litt sånn katt og mus det her. Og det er akkurat sånn vi liker det i denne delen av verden.

Gabril i det egyptisk opprørspolitiet mener Vesten overfortolker hendelsene i Egypt.

- Dette handler ikke om religion eller politikk, slik dere tror. Maktovergrep og kaos er en regional tradisjon.

Aktivist Leena Gurabi var også glad for å kunne fylle dagen med noe annet enn endeløs skriking på demokrati.

- Siden vestlige ledere enda ikke vil kutte den politiske og økonomiske støtten til Mubarak, men krever forsikringer om at en revolusjon får akkurat det resultatet de ønsker seg , så får vi bare more oss litt den siste tiden vi har igjen før vi sperres inne. Som i Iran blir det vel  noen tiår til neste gang.

Mens Italia har valgt å åpne sin ambassade i Iran for å ta i mot sårede demonstranter, beroliger andre vestlige land forfulgte iranere med at de følger utviklingen svært aktivt avventende bak sine ambassadevinduer.

Neda rakk aldri å få oppleve vestlige politikeres tapre kamp for å følge utviklingen løpende.

- Vi er nødt til å prioritere. Iranernes kamp for demokrati må tross alt ikke ødelegge vår dialog med iranske myndigheter om iranernes kamp for demokrati, forteller diplomatiske kilder til OK og advarer videre sårede demonstranter mot å akseptere italiensk gjestfrihet i en situasjon hvor det internasjonale samfunnet må stå sammen for å markere avsky mot at pene jenter får gå fritt i Berlusconis hjem.

- Vi har lært av Obama, som med ett eneste ord – change – forandret det amerikanske samfunnet. Det iranerne trenger nå er ikke åpne ambassadedører, alle kan åpne en dør. Det som det iranske folket trenger er ord – nøkterne ord, forteller kilder blant vestlige diplomater.

- Det krever diplomatisk kløkt, utdannelse fra toppuniversiteter og aldri så lite stå-på-humør for å formulere sitt internasjonale politiske engasjement uten adjektiver. Og attpåtil løpende, fortsetter kilden.

Han går videre til å forklare at flere ambassader har satt opp tredemøller foran vinduene, slik at det blir enklere å følge utviklingen løpende.

Etter det OK har erfart, ble familien til det avdøde iranske frihetssymbolet Neda så rørt da de hørte om Vestens prinsippfasthet at de brast ut i tårer.

Følg situasjonen i Iran på Live-bloggen til Huffington Post.

Mens iranske ungdommer var samlet til folkefest i Teherans gater, satt SV-politiker Inge Ryan i et ferdigfinansiert enerom på landets fremste sykehus og småfrøs i sine demokratiske rettigheter.

(Wikimedia Commons/Harry Wad)

- Ryan har blitt blitt en martyr for problemene i norsk helsevesen. Nå må helsepolitikerne reagere, tordner Ap-politiker Bjarne Håkon Hanssen.

- Men det er vel du som er helseminister?

- Nettopp, det viser ansvarsfraskrivelse på høyeste hold. Og dette skal en småkald Inge Ryan måtte finne seg i?

Hanssen forteller åpent om den vanskelig telefonsamtalen med Ryan.

- Uten frykt for represalier, tok Inge kontakt med meg. Han kunne risikert både å miste fjernkontrollen til tv’en eller færre kiwi på fruktfatet sitt.

Stemmen til helseminister Hanssen slår sprekker.  

- Jeg orker ikke engang å tenke på hvordan han med fingre skjelvende av kjølig trekk tastet nummeret mitt. Og så å høre den hese stemmen hans….

Men nå lover en gråtkvalt Bjarne Håkon Hanssen å ta saken i egne hender. Han har bedt Snåsamannen om å fjerneregulere temperaturen på pasientrommene på Ullevål.

- Og om jeg må, vil jeg omsvøpe meg i de grønne velurgardinene i Regjeringskvartalets kantine og marsjere mot Stortinget! hoier en kampklar minister.

I en tilstøtende sak skal eksperter nå ha funnet den svarte boksen i vrakrestene etter Bjarne Håkon Hanssens politiske karriere.

Mer fra OKs dekning av saken: Bjarne Håkon Hanssen legger seg flat – oppå Ahmadinejad

Norske politikere tar endelig steget fra å følge utviklingen løpende til å vise handlekraft overfor Iran. Helseminister Bjarne Håkon Hanssen er nå flydd til Teheran og har kastet seg inn i saken med hele sin tyngde - oppå Irans president Mahmood Ahmadinejad.

Ifølge internasjonale eksperter skal den sittende, eller rettere sagt liggende, president Ahmadinejad være i ferd med å bukke under for fysiske presset fra den norske regjeringen.

(Foto: Wikimedia Commons/Harry Wad)

Regjeringen gjorde i formiddag et hastevedtak og hadde ikke tid til å lage en bedre dekkhistorie enn at en eller annen stortingsrepresentant fra SV hadde fått lungebetennelse og var misfornøyd med at Ullevål sykehus ikke straks ga ham en ny, frisk lunge.

Som en del av dekkoperasjonen, og for å forvirre iransk statlig media, later norske opposisjonspolitikere som om de synes Hanssens bekymring for sin venn er det verste som hender i verden om dagen.

- Jeg vurderte å la Snåsamannen ordne opp i det hele, han er like god på islamistutdrivelse som kolikk, men jeg fikk jo så mye kritikk sist jeg konsulterte ham, sier Bjarne Håkon Hanssen til OK.

- Så da fikk vi heller gjøre det på gamlemåten, humrer en humør- og pølsefylt helseminister fra horisontalposisjon oppå en stadig blekere iransk president.

Internasjonale politikere trapper opp sin retorikk og erklærer at de nå følger utviklingen i Iran enda mer løpende. Det pågående EU-toppmøtet advarer tydelig: Om dere ikke nå anerkjenner valgfusk, så vil vi advare dere igjen.

Noen nostalgikere uten Twitter-konto velger fortsatt å protestere på gamlemåten. (Wikimedia Commons)

Ifølge eksperter er presset nå enormt på det iranske prestestyret. Roald Bugge-Brun, stipendiat ved NUPIs internasjonale avdeling for å gjøre en forskjell, sier det slik:

- Nå er det alvor. Vi ser at politikerne har valgt å eskallere sitt engasjement fra aktivt til proaktivt avventende, påpeker Bugge-Brun.

- Det er rett før diktaturet kneler. Kanskje trenger vi bare én til Facebook-bruker som legger grønnfilter på profilbilde eller at enda én politiker sier at utviklingen er bekymringsfull.

-Hva med de iranerne som risikerer liver daglig i Teherans gater?

- Med all respekt, det slå meg som aldri så lite gammeldags og reaksjonært. So 90-tallet, liksom. Nei, her må vi fokusere på de post-moderne heltene. De som våger å utfordre vennekretsens tålmodighetsgrenser med Twitter- og Facebook-protestposter.

- Er du overbevist om at iranske ledere vil oppgi Guds kall om en islamistisk stat på det grunnlaget?

- Hvis ikke, så må Vesten true med sitt aller mektiske våpen.

- Atomvåpen?

- Nei, de må true med å gjøre en forskjell.

Hvordan kan det iranske folket oppnå demokrati? OK har snakket med nordmenn i gata.

- Alt dette ville løst seg om bare politikerne hadde postet sine “vi følger utviklingen med bekymring”-uttalelser på Twitter.
Trine Trulsen, frilans

- Jeg har startet Facebook-gruppen “La oss se om vi kan få 100.000 medlemmer i protest mot det iranske presteskapet”. Lykkes vi, så har ikke det iranske presteskapet annet valg enn å gå av.
Åge Wistendahl, ildsjel

- Det er på tide at iranerne får demokrati. Så vil også de kunne twitre om tv-kvelden og Jan Thomas og slippe alt det fokuset på politikk.
Ole-André Elvestad, fiskeriforvalter

- Herre løse sæ, saint ja, om bare iran stæmme ja te Lisboa-traktaten. Korsjen kan tre og en halv milliona kattolikka håll EU i sjakk?
Halvor Morgenrøde, lokal helt

- Kan en ikke lage en fredsavtale hvor de iranske prestene går av mot at alle slutter med den masete twitringen?
Gry Grung, fylkesvaraordfører

- Utrolig å tenke på at vi kunne spart oss for hele D-dagen og millioner av drepte om Twitter hadde eksistert på 40-tallet. Bedre med ømme fingertupper av å retwitre “Nazismen suger” enn å risikere livet mot tyske anitluftvernskyts over Dresden.
Geir-Harald Hov, nyfeminist
Les mer her, her, her, her, her, her, her og her.

Sjelden har noen sak i norsk offentlighet blitt debattert så til døde som hijab-schmijab saken denne vinteren. Grovt sett kan standpunktene deles inn i fem leire:

1: db.no debattforumleiren:

Denne intellektuelle åndsretningen kjennetegnes av en trang til å blande inn hets og rasistiske overtoner ved første mulighet. Mantraet er at demokratiet Norge ikke ønsker muslimer som åpner munnen -i hvertfall ikke hvis de ønsker å påpeke mangler, skjevheter, urettferdigheter eller paradokser ved det norske kristendemokratiske samfunnet. Debattantene preges av skrivefeil, særlig “ord delings feil” og overdreven tro på egen fortreffelighet.

Det norske demokratiet orker ikke mer hijab-schmijab. Illustrasjon: opplysningskontoret.org

Hovedargumentet synes å være følgende: Siden alle muslimer kommer fra mer eller mindre (og som regel mer) antidemokratiske, teokratiske diktaturer bør de ikke få rettigheter utover livseksistens (og knapt nok det) i Norge. Dette belyses som regel med en variant av følgende hypotetiske høydepunkt: De (i stor grad norske statsborgere) kan ikke kreve at demokratiet vårt (det som Gerhardsen, Max Manus og Gjems Onstad møysommelig bygget opp) skal høre på dem fordi diktaturet deres (underforstått regjeringen i landet de mer eller mindre har sitt genetiske opphav i) ikke ville la oss (underforstått samtlige nordmenn fra norge – som kjent en ensartet gruppe) fungere som politimenn iført vikinghjelm, ølbokser og utringet bikini, evt. samelue, lasso og nesnalobber. 

2. Kulturrelativistene:

For kulturrelativistene er alt naturlig. Det viktigste er ikke å vinne, men å delta. Kulturrelativistene drikker te og snakker med innestemme. Ingen kulturrelativister har gjort seg bemerket i debatten, og har neppe øket rekrutteringen sin nevneverdig i kjølvannet av debatten.

3. Religionskritikerne:

Religionskritikerne har brukt tid på å finne ut av sitt standpunkt i hijab-saken. Deres primale ryggmargsrefleks er negativ holdning til biskoper, prester, statskirke, snåsamannen og kosekristne. Tradisjonelt har islamkritikk kommet i andre rekke, men religionskritikerne har nå kommet fram til at det viktigste er kollektiv bekjempelse av religiøst vås, religiøse vrangforestillinger og konstruerte tvangstanker. Religionskritikerne snakker et annet språk enn db.no debattforumdeltakerne og har en annen agenda, noe førstnevnte gruppe ikke evner å forstå.

4. Muslimene:

Muslimer er vant til å bli satt i bås, derfor gjøres det nok en gang. Imidlertid viser det seg, overraskende nok, at noen muslimer syns det er fint med hijab, mens andre muslimer syns det er dumt. Muslimenes bidrag i debatten, både de som er for og de som er imot, har ikke vært av avgjørende betydning for diskursens gang.

5. Hijab-Schmijab:

Dette er den raskest voksende gruppen. Den består av folk fra alle leire som nå er drittleie av hele debatten. Det som kjennetegner oss er et gryende savn etter klimakrise, finanskrise, kald krig …Åslaug Hagas krumspring, hva som helst for å avlede medieoppmerksomheten over på noe nytt, noe spennende, noe sjebnesvangert, noe konstruktivt.

Opplysningskontoret gratulerer med dette den norske offentligheten med å ha debattert seg selv til kjedsomhetsdøden. En seier for demokratiet. Hijab-schmijab og lykke til videre!

……………………………………………………………..

Les også: Kjære Gud du som juger i himmelen

Mer om Opplysningskontoret og Hijab her

……………………………………………………………..

Hijab lov i pakistan

Storberget ikke helt på banen

Abid Raja

Storberget rutinemessig i trøbbel

FrP festival

Hijab-aluba

Hva nå enn en “sekulær muslim” er for noe så kan du lese begrepet her