Beboerne i Aurskog/Høland er forvirret etter at jordskjelvet i Japan førte til at de uforvarende fikk ondskapens akse i fanget.

Ondskapens akse lammet ettermiddagsrushet i Aurskog/Høland. Foto: thienzieyeung/OK.

Konsekvensene er enorme etter at jordens akse forskjøv seg under jordskjelvet i Japan. Ondskapens akse, som lenge har strukket seg fra Cuba over Midt-Østen til Nord-Korea, ble plutselig slynget mange tusen kilometer opp i lufta før den landet i Hølandskrysset, der den blokkerte trafikken i flere timer.

Ondskapens akse har satt sitt preg på lokalsamfunnet.

- Det har vært en klart økende tendens til ondskap de siste par dagene, ja, bekrefter en betenkt lensmann Svein Brandtzæg (62).

Aksen går tvers gjennom bygda, noe som skal ha tilspisset en allerede spent situasjon mellom aurskoginger og hølendinger.

- Det begynte med at aurskogingene sluttet å blinke seg ut av i rundkjøringa på Hølandssletta. Så kom det en og annen rapport om hølendinger som drev med isoporgnikking og ringepåogstikkeav nede i Aurskog sentrum.

- Aurskogingene svarte med å dekke til dassene på Hølandsmartnan med glad-pak. Og da hadde vi det virkelig gående, sier Brandtzæg.

- En gjeng hølendinger rigget opp 7500 watts forsterkere utenfor Aurskog eldresenter, der de spiller Trine Reins “The Earth is Trembling” på repeat.  Og nå fikk vi akkurat melding om at Aurskog 4H går rundt på Høland gravlund og skriver REDRUM på gravsteinene, mens kirkevergen truer med å ringe Märtha.

- Før helga vurderte jeg å ringe Oslo etter forsterkninger, men nå ser det mer ut som om vi trenger en humanitær intervensjon, sier lensmann Brandtzæg.

Samtidig uttrykker Nord-Koreas president Kim Jong-Il glede over å endelig kunne ta en pause i ondskapen, slik at han endelig kan få tatt seg en tur ut for å kjøpe seg de nye brillene han har siklet på siden 1960-tallet.

- Se her: En EP fra det obskure indiebandet Foxymorons, sier en entusiastisk Bjørnar Hvalen (36) og legger CD-platen inn i skuffen på spilleren av merket Magnavox CDB 560.

CD-Bjørnar Hvalen (36) med deler av den enorme CD-samlingen sin (Foto: treefell/access.denied/OK (Flickr/CC))."

Han gjør en kunstpause. – Vær stille et øyeblikk nå… hør…, sier han og trykker på “play”. – Der!

- Det er ingen ting slår lyden av laserstrålen som treffer CD-platas aluminium, sier Aurskog/Høland-mannen.

Hvalen hevder at han har 500 CD-er ordnet i alfabetisk rekkefølge. Dette skal være Aurskog/Hølands største samling, noe som har gitt ham tilnavnet CD-Bjørnar.

- Fittemagnet

Han forteller at han alltid tar med seg en spesiallaget koffert med alle CD-platene sine på nachspiel.

- Der kommer du med DEN samlinga, damene kan bare peke på hvilken musikk de vil høre og bare sekunder seinere strømmer det rett ut av stereoanlegget, forteller han. - Ingen spoling eller fomling med platestiften.

Aurskog/Høland-gutten legger ikke skjul på at CD-samlingen er et vellykket sjekketriks: – Det er en garantert fittemagnet, sier Hvalen.

Han bruker fortsatt mye tid og penger på å fylle hull i den rikholdige kolleksjonen.

- Men det pussige er at det var mye lettere å få pult med samlingen jeg hadde i studietiden på 90-tallet, selv om den var mye mindre den gangen. Forklaringen må være at jeg nå har så mye musikk at det kan virke overveldende på moderne kvinner, som ikke liker å føle seg underlegne, forklarer Hvalen.

Venner skjuler teknologiske framskritt

Hvalens venner har lenge anstrengt seg for å skjerme ham fra all informasjon om de massive mengdene digital musikk som nå er tilgjengelig: – Bjørnar er så stolt over musikksamlingen sin at ingen av oss har hatt hjerte til å fortelle ham om den teknologiske utviklingen, sier barndomskamerat Birger Bjørkelo (37).

- Hvis han hadde visst at det var mulig å få tilgang til mange hundre tusen musikkspor med en vanlig mobiltelefon og Spotify-abonnement, hadde han ikke vært CD-Bjørnar lenger, men bare Bjørnar, forklarer Bjørkelo.

- Det hadde nok tatt livet av ham.

Minidisc-trusselen

Bjørkelo forteller at det som begynte som en gest mot en kjær venn for rundt ti år tilbake, nå krever stadig større anstrengelser: – Når vi treffes må vi passe på å gjemme både mobiltelefoner, iPoder og iPader. Istedenfor drasser vi rundt på bærbare CD-spillere hele gjengen og diskuterer hvorvidt CD-en vil overleve utfordringen fra Minidiscen.

- Diskusjonen ender alltid på samme måte, sier Bjørkelo. – På ett eller annet tidspunkt sier Bjørnar: “visste du at en CD-plate hengende fra speilet i frontruta gjør det umulig for politiet å ta deg i fartskontroll? Hvem kan si det samme om minidiscer?”

- Og så ler vi hjertelig alle sammen, avslutter Bjørkelo.

Fra før har en velbrukt Mac med tom e-postboks og en Nokia som aldri ringer minnet Göran Brødmark (42) om at livet hans er tomt, venneløst og ensomt. Med sin nyinnkjøpte iPad har Aurskog/Høland-mannen tatt ensomheten sin til en helt ny plattform.

Göran Brødmark (42) er glad i sin nye iPad. Foto: Craig Murphy/CC.

- iPad har gitt ensomheten min en helt ny og smakfull innramming, sier Brødmark til Opplysningskontoret nå i ettermiddag. – Med en iPad i veska trenger jeg aldri være i tvil om at innboksen min virkelig er tom. Vent litt, jeg må bare sjekke for sikkerhets skyld… Jovisst, fortsatt tom. Som en helt tom kakeboks, bekrefter han. – Det er bare genialt, ass.

- Med iPad kan jeg bla gjennom begge kontaktene mine med en fingerbevegelse. Og se så enkelt jeg sorterer dem alfabetisk – mamma… pappa. Eller etter telefonnummer: mamma… pappa. Og på denne karttjenesten kan jeg spore hvor kontaktene mine er til enhver tid, bare se her – mamma… pappa… er hjemme.

- Og nå er det ingen sak å holde orden på verken mammas eller pappas bursdag med denne kule kalenderen, sier Brødmark og viser fram én rød dag blant hundrevis av blanke ruter. – Det gjør det jo enda lettere at de har bursdag på samme dag, da. Kult, hæ?

- Skal man først være ensom her i verden, hva er vel bedre enn å være det i høy oppløsning, LED-bakbelysning og graderte fargebakgrunner? spør Brødmark retorisk.

Brødmark innrømmer at han innerst inne håpet det skulle strømme inn med fargerike, multimediale meldinger fra fjern og nær idet han skrudde på iPaden. – Men jeg er sikker på at Apple jobber med å lage en venne-app. Faen, det kommer til å bli dritkult! avslutter han entusiastisk.

Mens vinteren har festet grepet over det ganske land, meldes det fra flere hold om gryende overmot blant nasjonens snømenn.

(babasteve/Flickr/CC)

I Aurskog/Høland sitter en familie på tre i livlig samtale rundt et bord. Gulrotnesene og steinknappene er blanke og nypussede. Far i huset, Kalle, har akkurat fått innvilget lån til en treroms snøhule i Aurskogsmarka. Kona Snefrid har snøballer på vei, og lille Snømund (4 mnd.) legger på seg hver dag. Alt synes å være på riktig spor for den lille familien.

Kalle er likevel ikke ukjent med snømannslivets skyggesider: – Livet som snømann er usikkert – før du veit ordet av det er du ombygd til en snøborg eller en obskøn fallos. Men nå har det gått veien så lenge at vi virkelig har begynt å planlegge framtida, sier han. Han peker optimistisk mot himmelen der snøen laver ned, og fastslår: – Det er vanskelig å se for seg hva som kan gå galt nå.

Den lille familien gleder seg til våren, som de har hørt er svært vakker med blomstrende enger, blader på trærne og syngende fugler. – Vi har selvsagt som de fleste andre hørt dommedagsprofetenes historier om smeltende snømenn, men vi ser ingen grunn til å feste lit til såkalte eksperter som hevder at snøen smelter om våren. Det er langt fra noen vitenskapelig konsensus om dette. Den siste tida har jo snømennene bare vokst i omfang og utbredelse, framhever han. – Se rundt deg, da mann – ser du noen tegn til smeltende snø?

MGP-vinner Didrik Solli-Tangens utspill om at han er en “helt vanlig gutt” opprører vanlige gutter over hele Norge: – Jeg tror ikke Didrik har peiling på hva det vil si å være en helt vanlig gutt i 2010, sier en fortvilt Geir Hansen (19) fra Aurskog/Høland.

De vanlige guttene Geir, Per og Jon avviser at de har noe med GP-Didrik å gjøre.

- Vi vanlige gutter har sloss å en årrekke for å få anerkjennelse for vår helt vanlige livsstil: blå McGordon jeans, snus, kort ved ørene, firer på tentamen, helgefyll, tidlig sædavgang og vanlige, halvpene kjærester.  I dag skal jo alle liksom skille seg ut. Det er ingen respekt for oss uten særpreg lenger. Så kommer det en kladd i hvit dress og sparker oss mens vi ligger nede og blør, sier en opprørt Hansen.

- Didrik. Hva faen er det for slags navn? Ingen vanlige gutter jeg kjenner heter Didrik, påpeker Geir. Kameratene Per og Jon rister samtykkende på hodet – ingen av dem kan huske å ha møtt en vanlig gutt ved navn Didrik. Jon påpeker på sin side at dersom Didrik hadde dukket opp på den helt vanlige Aurskogpuben med hvit dress, hadde det “høyst sannsynlig resultert i skambank”.

Hansens familie har vært vanlige gutter i generasjoner. Faren, Geir Hansen (39), er langt nede etter Didrik-hetsen: – Akkurat føles det som om alle timene jeg har tilbrakt med Dire Straits har vært til ingen nytte, sier han oppgitt til Opplysningskontoret. Han har blitt nødt til å sykmelde seg fra sin vanlige jobb som følge av oppstyret.

Hansen ønsker nå å benytte medieoppmerksomheten rundt Didriks utspill til å skape mer bevissthet rundt vanlige gutters livsstil. I følge Hansen møter nemlig vanlige gutter mye uvitenhet og fordommer ute blant folk: – En vanlig myte er at vanlige gutter har noe med “folk flest” å gjøre, sier han. – Er det noen vi hater, er det folk flest. Jævla tapere, fnyser han og sparker i grusen.

Barnevernet aksjonerte sent i går kveld overfor Aurskog/Høland-kvinnen Brunhild Brømsebro (34) etter at hun nektet å melde seg inn i Facebook-gruppen ”Vi som elsker barna våre”.

Barnevernet så seg nødt til å frata Brømsebro foreldreretten til lille Bjørnar (2) etter at hun på tross av gjentatte oppfordringer fra venninnen Linda-Chantelle Rennebust (35) nektet å endre statusfeltet sitt til ”Jeg elsker barna mine ♥ De er kanskje ikke perfekt, og de har sikkert gjort sine feil. Men de er mine for alltid ! Og jeg elsker dem betingelsesløst ♥”.

- Vi kan ikke tolke dette på annen måte enn at Brømsebro ikke elsker barnet sitt, og at hun på et tidspunkt åpner for å gi ham bort eller selge ham helt eller delvis, sier førstekonsulent Perly Skraufoss i Aurskog/Høland barnevernsetat. – Vi måtte gripe inn før hun ga ham bort til omstreifende rumenere eller solgte nyrene hans på det illegale organmarkedet.

Lille Bjørnar er nå omplassert til en familie som kan gi ham den sosialmediale oppmerksomhet han trenger.

Aurskog/Høland-kvinnen har imidlertid vært i barnevernets søkelys lenge: – Vi fikk bekymringsmeldinger fra publikum om at Brømsebro viste en foruroligende Facebook-atferd, sier Skraufoss. – Hun avsto for eksempel fra å trykke “like” på et meget søtt bilde av Linda-Chantelles lille hjerteknuser Tallulah Iselin, og avslo invitasjon til gruppen “Vi som ønsker at pedofile skal kjøres sakte gjennom en kjøttkvern mens de tvinges til å høre på Odd Nordstoga”.

- Vi fant etter hvert grunn til å sette spørsmålstegn ved hvorvidt Brømsebro egentlig likte barn, påpeker Skraufoss, som framhever at barnevernet nå er i ferd med å rulle opp et omfattende nettverk av kvinner mistenkt for sosialmedial omsorgssvikt.

Brømsebro hadde nettopp fått en ny gnu til sin Farmville og var ikke tilgjengelig for kommentar i kveld.

Hverdagsmennesket Lillemor Hoff (43) fra Aurskog/Høland raser mot Siv Jensen etter at hun som eneste hverdagsmenneske i det sentrale østlandsområdet ikke ble omtalt i Jensens landsmøtetale.

Lillemor Hoff (43): Det glemte hverdagsmenneske. Foto: Scragz/CC.

- I landsmøtetalen roste hun Anne på kiosken, Trygde-Trine på Aurskog og tamilen med det dritlange navnet fra nordre Høland. Bare jeg ble glemt. Hvordan skal jeg kunne vise trynet mitt på Aurskog-martnan etter dette? spør Lillemor Hoff retorisk.

Hoff mener Jensen viser ekstremt dårlig dømmekraft ved å forbigå henne i talen. – Ikke bare er jeg Aurskogs mest hverdagslige hverdagshelt, understreker hun. – Jeg har også åtte barn, som jeg gladelig hadde sendt til Afghanistan i morra hvis det kunne få dem til å holde kjeft. Og legen kunne fått underlivsundersøkt meg når som helst, ihvertfall han kjekke vikarlegen i Hølandskrysset.

Frps taleskriverteam beklager forbigåelsen på det sterkeste og lover at det ikke skal gjenta seg. – Alle skal med, hand i hand, det har vært vårt ideologiske grunnprinsipp i flere timer nå. Vi fikk det bare noe innihelvetes travelt da Siv plutselig fikk det for seg at hun var for likelønn og alenemødre, sier taleskriverformann-slash-leder Kyle-Stanley Jacobsen.

- Har det gått så langt i detta landet vårt at man må være skjært i klitoris for å nevnes i talen til Siv, avslutter hverdagsmennesket Hoff spørrende.

I en liten bygd utenfor Aurskog/Høland har en håndfull familier gått sammen om å danne verdens første monsenist-samfunn. – Vi forsøker å overholde Nina Karin Monsens morallære i ett og alt på en gjennomreflektert og konsistent måte, sier talsmann Brian Flassgård.

Monsenistleder Brian Flassgård hygger seg med ettermiddagssteiningen sammen med kona Karinina, av Brian for tiden mest omtalt som "tjukkebollafeita" (Foto: yelahneb/Flickr/CC).

Flassgård forteller at monsenistsamfunnet er basert på få, men enkle regler formidlet gjennom Nina Karin Monsens skrifter: – For det første skal vi ikke tukle med Guds skaperorden. Det betyr selvfølgelig totalforbud mot kuk i rompe. Gud ville ikke at vi skulle være knoppskytende engenerasjonsmennesker.

- Men Guds skaperorden må også overholdes på andre områder, for eksempel ved å ikke bruke klær av ulike tekstiler (3.Mos, 19:19), gå utelukkende i hvite klær og smøre olje på hodet (Forkynneren 9:8), ikke dyrke to typer frø i samme åker (3.Mos, 19:19), ikke sitte i en stol der en menstruerende kvinne har sittet (3.Mos, 15:20), og selvsagt å steine de som måtte bryte med noe av dette.

- For det andre setter vi av rikelig tid hver kveld til å skamme oss over det vi har gjort, forklarer Flassgård. – I monsenismen er skyld og skam de viktigste menneskelige følelsene, og de kommer fra kroppen, som “lager lyder og væsker” og er “klinete og ekkel”. Som Mor Monsen sier: “Sjelen er ren, mens kroppen er skitten og forurenset”.

- Den tredje, kanskje viktigste regelen er å såre hverandre så mye som menneskelig mulig. Det krever stort mot av oss alle, men vi gjør menneskeheten en uvurderlig tjeneste. Hvordan skal du finne ut at du er feit og stygg hvis ingen sier det til deg? Noen går gjennom hele livet uten at noen gjør dem oppmerksom på at de har skjev nese eller liten tiss, andre er helt uvitende om hvor verdiløse og imbesile de er.

- Det viktigste er at vi sårer på en presis og konsistent måte. Og jo mer sårende vi er, jo viktigere er som kjent debatten, så her er det bare å kline til.

- Men alt dette virker jo fryktelig alvorlig. Hva gjør en monsenist når han skal more seg?

- Vi har opprettet en liten sædbank bak låven der man kan gå for å få seg et narsissistisk kick, avslutter Flassgård.

———————————————–

Monsen inspirerer Anne Holt

Monsenittsamfunnet sørger for at Monsens bok blir bestselger

Den unge Aurskog/Høland-mannen Karstein Plakkvik (22) sier at han gjerne tar imot råd fra norske bankansatte om hvordan han bør plassere pengene sine. Dette til tross for at bankene allerede har tjent grovt på Plakkviks teite finansielle disposisjoner.

Banken har kanskje tatt buksa til den tidligere bilselgeren Bjørnar Plakkvik (22), men det gode humøret og troen på banknæringens kompetanse har han beholdt. (Foto: renegade98/Flickr/CC).

Plakkvik tok opp fire millioner i huslån for to år siden, da han ble overbevist av en økonomiekspert om at boligmarkedet “bare gikk én vei” (oppover, journ. anm.). Han tok også imot bankens tilbud om forbrukslån på en million for å finansiere bilkjøp og litt “gøy med gutta”. Sparepengene ble plassert i islandske fond og amerikanske forsikringsselskap.

- Visst har det blitt litt vanskelig å betjene lånene etter at jeg mista jobben og aksjene gikk til helvete, sier den tidligere bruktbilselgeren. – Men det er jo bare å spise litt mer nudler. Og jeg har masse friske organer å selge om det skulle knipe.

Plakkvik sier til Opplysningskontoret at han ikke tror bankene lar sine egne profitthensyn gå foran kjærlighet til kundene: – Finansnæringen er kjent som en bransje med svært høy etikk. Jeg tror det er fordi de har to studiepoeng i emnet fra BI. Og vi hører jo nesten aldri om innsidehandel eller grådige bankledere som innvilger seg kolossale, ufortjente bonuser finansiert av fellesskapets midler.

- Jeg har full tillit til bankenes økonomieksperter, og tror ikke de ville drømme om å gi meg et råd som medførte at de tjente penger på at jeg hørte på dem, sier Plakkvik.

Plakkvik har derfor klokkertro på dagens råd fra Jan Thomas Sevang (23) om å unngå fastrenteavtaler på lån – uansett hvor lav renta blir – er nøkkelen til å få økonomien hans på rett kjøl. – De gutta der tar aldri feil, sier han. – Hvordan tror du ellers han har fått råd til den italienske dressen?

———————————

les mer om penger her

Den venstrehendte filmskaperen Herdis Brunrusten legger opp som filmregissør etter sin 123. refusjon fra Norsk Filminstitutt. – Norsk Filminstitutt gjør alt de kan for å holde venstrehendtes stemmer borte fra offentligheten, sier hun. Som følge av Filminstituttets diskriminerende praksis, har Brunrusten ikke kunnet realisere ett eneste av filmprosjektene sine.

Herdis Brunrusten gir opp karrieren som venstrehendt filmskaper. Her under arbeidet med "By og land, venstrehand i venstrehand", en dokumentar om den tidlige, venstrehendte arbeiderbevegelsen (Foto: rbatina/Flickr/CC).

Blant de refuserte prosjektene er “Den mjuke venstrehanda”, en rørende dokumentar om en venstrehendt hjelpepleier på et aldershjem i Aurskog/Høland. Barne- og ungdomsfilmen “Frida – med hjertet i venstrehånden” ble også refusert. Hun så heller ikke noe til de elleve millionene hun søkte om i støtte til “Ei venstrehand å holde i”, et dukkepantomimeprosjekt om venstrehendtes kår i den tidlige kibbutz-bevegelsen.

Hun har også forsøkt seg på en internasjonal thriller med arbeidstittel “The Left Hand That Rocks the Cradle”, som skulle handle om en barnepasser som blir gal av at bleiene mangler bruksanvisninger tilpasset venstrehendte.

En opprørt Brunrusten leser høyt fra et av refusjonsbrevene: – “Prosjektbeskrivelsen bærer tydelig preg av venstrehåndsarbeid”! Ja, visst faen er det venstrehåndsarbeid, og hva så? sier jeg. De får det nesten til å høres ut som noe negativt!

Hun krever nå en ordning der halvparten av filmene som lages skal omhandle venstrehendte, og den andre halvparten høyrehendte.

- Men hva med de som mangler armer? Eller som er like gode med begge hender?

- Pøh. De arrogante drittsekkene kan betale for sine egne filmer, avslutter Brunrusten.

Den profilerte amatørskuespilleren Gaute Graberg sjokkerer lokalmiljøet: I årets Aurskog/Høland-revy “Uten en rød tråd” spiller han en politimann helt uten homofile tendenser. Graberg er dermed den første norske homofile skuespilleren som tolker en heterofil rollefigur siden Bjarte Hjelmeland udødeliggjorde Svein-Arne Nedrebø i TV-serien “Vestavind” fra 1994.

Gaute Graberg er en levende homolegende i Aurskog/Hølands teatermiljø. (Foto: inhisgrace/Flickr/CC)

- Det var uhyre vanskelig å leve seg inn i en heterofil rolle, sier Graberg. – Jeg måtte trene håndleddene i flere uker for å bli kvitt den kroniske knekken. Jeg jobbet også hardt med å skjønne den heteroseksuelle psyken, og forsøkte å leve meg inn i typiske heterofile interesser, som øl, fotball og (usj) slafsende vaginaer.

Graberg var forberedt på at rollevalget ville møte reaksjoner. Men skuespillerkollegene i Aurskog/Høland Revylag har for det meste vært svært støttende. Lysansvarlig Bjørg Snåtelv sier hun “beundrer Grabergs mot”, men at hun også måtte “kjempe hardt med fordommene sine”. – Vi var mange som lurte på om Gaute var i ferd med å bli sånn, sier Snåtelv. – Men så dukker han opp på øving neste dag i nystrøket skjorte med nybakte boller og spør hvordan det går med PMS’en min. Ingen heterofile menn gjør det, i hvert fall ikke i Aurskog/Høland, påpeker hun.

Graberg ønsker nå å ta et oppgjør mot de mange fordommene mot heterofile. – Jeg har all respekt for “sånne” og har mange heterofile venner. Flere av dem kler seg helt OK og mange ivaretar sin personlige hygiene helt tilfredsstillende. Men jeg håper inderlig at folk klarer å skille skuespill og virkelighet, grøsser Graberg, som i neste års revy skal bidra med en Barbra Streisand-potpurri for “å komme eventuelle heterorykter i forkjøpet”.

Rektor Bjørg Brandtzæg ved Svartmarka SFO i indre Aurskog/Høland fnyser av Barneombudets påstander om at elever blir behandlet verre enn burhøns. – Har du noen gang møtt ei høne i bur som luftes nesten hver dag? spør hun retorisk.

Rektor Bjørg Brandtzæg foran de nyoppussede lokalene til Svartmarka SFO.

Barneombudet hevder at hensyn til lys, støy, luftkvalitet og areal er for dårlig ivaretatt i norsk SFO. Dette avviser Brandtzæg: – Vi satser på naturlig belysning: Om vinteren er det kanskje litt dunkelt, men det er tilsvarende lysere om sommeren, så det jevner seg ut. Støyproblemene løser vi med generøse doser ritalin, og luftkvaliteten er stort sett grei så lenge lille Bjørnar (6) holder den irritable tykktarmen sin under kontroll.

Brandtzæg hevder det begrensede arealet er pedagogisk motivert: – Når barna står så tett sammen får de øvd masse både på nærkamp og konfliktløsning.

Ledende norske burhøns reagerer også kraftig på sammenlikningen. – Det får vår solidaritetsaksjon med SFO-barn til å se skikkelig teit ut, sier hovedverneombud på Prior-3, Ragnfrid S. Fjørtoft, som på grunn av hønsenes korte oppmerksomhetshorisont raskt skifter tema:

- Mange tror at vi har blitt tvunget til å gå i bur, men for de aller fleste av oss er det er en livvstil vi har valgt. Vi møtes med masse fordommer fra de arrogante frittgående hønsene, som prøver å tre sine imperialistiske frihetsløsninger ned over hønekammen på oss, sier Fjørtoft.

- Det er buret som gir oss frihet, insisterer Ragnfrid S. Fjørtoft og venninnene.

Det ryktes nå at militante frittgående høns vil brenne et hønsebur i forbindelse med den internasjonale hønedagen i morgen, St. Høns. Ragnfrid S. Fjørtoft rister oppgitt på fjærene: – Når skal de frittgående hønsene skjønne at det er burene som gir oss frihet? Her kan vi dyrke hønsefellesskapet og legge eggene våre i fred, fri fra hanenes seksualiserte blikk.

Fjørtoft er ikke med på at oppdemmet haneseksualitet representerer et problem for fjærkresamfunnet: – De kan jo bare runke til broilerpornoen sin, avslutter hun.