I et åpenhjertig tv-intervju står Kronprins Haakon fram og forteller om en mørk fortid med utagerende festtaling. En stadig mer løssluppen retorikk spant ut av kontroll og truet tilslutt selve monarkiet.

Kronprins Haakon forteller et afrikansk tv-publikum om "Rwandas innovative it-boom". (Wikimedia Commoms/Bjørn Erik Pedersen)

TV-opptakene, som vil bli sendt i kveld, viser en beveget kronprins som ømt trykker hånden til Kronprinsesse Mette-Marit, mens han møysommelig strever seg gjennom sine ferdigformulerte setninger.

– Det begynte med anekdoten om Nasse Nøff, som jeg brukte i nyttårstalen under Kongens sykefravær. Jeg ble brått blendet av hvor beskrivende et naivistisk barndomsallegori kunne være, forklarer Kronprinsen og fortsetter:

– Virkeligheten kan være ganske fjern for kongelige, plutselig åpnet det seg en liksomverden jeg kunne gjemme meg i. I politiske taler var jeg plutselig Kristoffer Robin, og Tussi, Tigergutt og Heffalumpen var Regjering, Storting og domstolene. Hundremeterskogen ble et idealsamfunn hvor Montesquieus tredelte maktbalanse endelig harmonerte.

Dødelig cocktail
Kronprinsen stopper litt opp, harker stille, kikker på Mette-Marit.

– Etterhvert var ikke enkle allegorier nok. Jeg ble retorisk umettelig. Tvang hoffet mitt til å forfatte stadig mer dødelige cocktailer med ethos, patos og logos kombinert. En spade var ikke lenger enn spade.

Ny pause.

– Det var da jeg ble tatt å snakke om Portugal som lå ved “Middelhavets varme kyster” at jeg først innså hvor destruktiv mønsteret med utagerende festtaling var blitt. Å ta seg geografiske friheter er det mest hasardiøse en monark på reise i utlandet kan gjøre.

Kronprinsen møter Kronprinsessens varme, men faste blikk.

Langvarig avvenning
– Jeg tok meg stadig større friheter. Utrolig nok slapp jeg unna med “Baltikums vibrerende natteliv”, “Albanias utømmelige gjestfrihet”. Ja, til og med “Nederlands høyreiste klipper” så servile hoffreportere mellom fingrene med. For å si det sånn, jeg er glad jeg ble tatt.

Kronprinsparet forteller om langvarig og utmattende avvenningskurer.

– Jeg måtte gjennom en serie med mindre evenementer for å få nytt fotfeste i virkeligheten. Snorklipping av gangfelt og tilfluktsrom. Og uten min søster Märthas rosenterapi kunne jeg ikke klart meg. Medisinsk ubrukelig, men du verden for en placeboeffekt, smiler en nykter og livsglad regent forsiktig.