janne-karine-bylineBeslutningen om å nedlegge Flekkefjords legat for nødstilte jomfruer tas ikke vel i mot av Flekkefjords aller siste nødstilte jomfru.

– Etter at sokneprest John Olav Dankel i1983 avholdt siste styremøte i Olah Hansens-legat ble situasjonen for oss nødstilte jomfruer i Flekkefjord raskt forverret, forteller den 68 år gamle jomfruen som velger å kalle seg ”Anne”.

Anne er kritisk til det glansbildet av sørlandsidyllens jomfrusituasjon som avviklingen av det øremerkede legatet gir inntrykk av.

– Vi var fem nødstilte jomfruer som livnærte oss som nødstilte jomfruer til langt utpå nitti-tallet. Vi søkte på legatet i ti år på rad, men fikk hele tiden beskjed om at søkerpågangen var for stor til at alle nødstilte kunne hjelpes. I stedet ble vi bedt om å smøre oss med tålmodighet og ta med legatstyret i kveldsbønnen.

De fem nødstilte opplevde etterhvert å bli utstøtt fra lokalsamfunnet. Folk sluttet å snakke til dem, og deres sosiale status sank ytterligere. Kravene for å bli ansett som nødstilt jomfru ble også stadig tøffere.

– Det siste jeg hørte fra legatstyret var sommeren 2003. De skrev da at nye retningslinjer for nødstilte jomfruer nettopp var utarbeidet og at disse krevde dokumentasjon på at den søkende jomfruen hadde forsøkt å oppgi sin jomfrudom over en lengre periode. Eventuelt kunne også tung narkomani, ekstrem nikkelallergi eller tyngre lyter som manglende lemmer og tredjegradsforbrenninger tas med i betraktning.

Anne er bitter på måten Flekkefjord har behandlet det hun frykter er siste generasjon nødstilte jomfruer.

– Grisa-Lotta og Bulle-Jenny vandret hen sist sommer. Det verste er at de aldri opplevde å bli anerkjent som nødstilte jomfruer. Helt til det siste håpet de på en almisse fra legatet. Det hadde betydd alt. Nå håper jeg bare at menigheten bruker de inndragne midlene på å bygge opp nye nødstilte jomfruer, men det går vel til korsang og tungeprat tenker jeg. 

 

 

Tagged with →