Til tross for flott Keiko-minnesmerke av tradisjonsrike materialer og 15 minutter i verdens søkelys, ser turisteffekten av at spekkhuggeren Keiko valgte å dø i Halsa kommune ut til å dabbe av. Nå tar ordfører Olav Rognskaug spaden i egne hender.

KEIKO-FEBER: Den selvdøde spekkhuggeren "Keiko" har fremdeles mange fans. Her poserer Jeff Sparks (32) fra Seattle stolt med et bilde faren tok for 15 år siden.

KEIKO-FEBER: Den selvdøde spekkhuggeren "Keiko" har fremdeles mange fans. Her poserer Jeff Sparks (32) fra Seattle stolt med et bilde faren tok for snart 15 år siden.

Ingen Halsaværing vil noensinne kunne glemme 1. september 2002, dagen da kjendishvalen “Keiko”, kjent fra de folkekjære “Free Willy”-filmene dukket opp i Skålvikfjorden med fire utlendinger i følgebåt på slep.

Halsa-feber

– Over natten ble det rolige livet i Halsa snudd på hodet, minnes Trude Vestvåg, daværende kafévert og deltidsansvarlig for kommunens turistinformasjon.

– Spekkhugger hadde vi sett før, men disse utlendingene var virkelig fascinerende.

Tidligere ordfører Jonny Bergmoen (SP) fikk på sin side telefoner både fra Kristiansund og Oslo, ja sågar fra andre land, og husker spesielt godt en japansk turoperatør som ønsket å fly inn en Boeing 747 med japanere på to dagers sommerferie, noe hverken Kværnberget flyplass i Kristiansund eller Værnes i Trondheim hadde kapasitet til å ta i mot.

Halsas 11. September:

Like før jul 2003 orket ikke Keiko mer mas, fikk lungebetennelse og døde.

– Vi begravet Keiko på land om natten, uten presse tilstede, forteller en tydelig beveget webansvarlig for Halsa kommune, Børge Allander. Dagen etter ble 250 barnehagebarn busset til graven. Med hver sin kampestein bygget barna, i takknemlighet til Hollywood og kommunens klarsyn en flott steinrøys. “Keikorøysa”.

– Med Keikorøysa på verdenskartet ble Halsa sparebank uforsiktig med utlånene sine, forteller tidligere kundekonsulent Oline Jonassen. Vi trodde den lokale økonomien ville vokse inn i himmelen med kjendisspekkhuggeren trygt forvart under 250 kampesteiner, og var totalt uforberedt på den øredøvende stillheten som fulgte. Verden glemte Halsa, men Halsa hadde fått en uforglemmelig smak av verden.

Dristig plan

Vi møter ordfører Olav Rognskaug i det han legger ned nok en kommunal krans på Keikorøysa. Det er en ruskete dag på fjorden, men ordføreren står klippefast mens han stirrer utover havet som har gitt Halsa så mye.

– Du vet, det er 20 år siden Berlinmurens fall i år, og fremdeles kan man kjøpe “originale” biter på gata i Berlin for en hundrelapp, sier han mens han kysser Keikorøysa. Jeg har en plan om å grave opp Keiko, skjære han opp i småbiter og selge dem til bobilturister i små plastbokser. Vil man bære bitene i smykke, kan den lokale sølvsmia gravere navn og hilsen mens man venter.

– Og mellom oss to, turister ser ikke forskjell på råtten spekkhugger og torskeslo. Jeg tror vi står foran en ny æra for Halsa kommune denne turistsesongen. Olav Rognskaug blir blank i blikket. Han tar frem en feltspade, for anledningen skjult under ordførerfrakken. Han spytter i bakken og kjører stålet i røysa av all sin politiske vilje.

– Dette kommer til å ta sin tid, sier han i det vi forlater han. Skumringen demrer over Halsa, men turistsesongens gullgruve er kun 250 kampestein unna.