Filmen tar opp pubertal og ukontrollert opprør mot storsamfunnet. Dagbladets anmelder beskriver at handlingene til den “litt for åpne og impulsive” hovedpersonen skaper en situasjon hvor “angeren og isolasjonen etterpå er grusom”.

Uten å røpe for mye, historien ender godt: hovedpersonen kommer på. (Flickr/CC/rcomphoto)

Filmen “Få meg på for faen” følger Carl I Hagens famlende og uvørne omgang med samfunnet rundt seg. Hovedpersonen sier noe han ikke burde og får problemer med omgivelsene. Deretter må han bruke alle sine krefter for å skape forsoning, men ingen vil høre på hans forklaringer.

Blandet mottakelse

VGs anmelder mener historien hadde “tjent grovt på en stram regi, klare replikker, synlig vilje” fordi “temaene er så svevende og ubestemmelig”. Dagbladet triller terningkast 4 og skriver i sin anmeldelse om “vulkaniske lengsler og disses karrige kår i en hverdag som ikke kunne vært mer triviell”.

Anmelderen forklarer at Hagen og hans krets “venter alle på å bli utløst, anvendt, å få elske, virke, gløde, komme i nærheten av den intensiteten livet kan tilby på sitt sterkeste”. “De er breddfulle av lidenskap, men har ingen ventil. De er vannkjelene som har stått på kokeplata for lenge. Lokket har begynt å riste og slamre. Snart spruter det over.”

“Fuckings Torrevieja”

Hovedpersonen lever i et lite lokalsamfunn på den spanske solkysten og føler seg etterhvert isolert i et slags “Fuckings Torrevieja”. Fremmedgjøringen fra det urbane Norge blir så sterkt at han tilslutt søker inn i hovedstaden. Imidlertid uten å føle den tilhørigheten han søkte.