Trine og Knut Arild hadde sett noen asylbarn på tv. De syntes de så søte og morsomme ut. Når de gikk med norske flagg på 17. mai. Eller brukte sin ytringsfrihet. For ingen av delene var noe asylbarna var vant med der de kom fra.

Foto: Faksimile, NRK

Foto: Faksimile, NRK

De spurte sine foreldre Erna og Siv om de kunne få noen asylbarn.

– Jo, asylbarn er veldig søte. Og morsomme. Ikke minst i bunad. Og når de snakker norsk. Uten å være redde for å bli forfulgt, sa Erna og Siv.

Erna og Siv syntes de minnet om et maleri som hang på veggen hjemme. Av noen hunder som spiller poker.

– Men alle asylbarn vokser opp. Og da er de ikke så søte lengre. Noen kan bli veldig skjeggete og fæle.

De minnet barna om at asylsøkere ikke var så enkle å ha i huset.

– Du vet aldri hvor du har de. Og så liker de best å ligge og dra seg i en solstripe i vinduskarmen.

Kunne de ikke heller ønske seg noen innvandrere som var mer tilpasningsdyktige og enklere å dressere? En voksen bruksinnvandrer, som kunne gjøre nytte for seg for eksempel på jakt, etter større nasjonalformue.

Dessuten var ikke asylbarna lengre i landet, forklarte de.

– Åååh! Men vi VIL ha asylbarn! sa Trine og Knut Arild.

– Kan vi få det? Kan vi, kan vi?!

– Å, dere er søte selv, dere. Spesielt når dere blir sinte, sa Erna og Siv.

Til slutt orket de ikke å høre på alt maset og lovte å reise ut for å hente hjem noen av asylbarna.

– Men de kan være spredt for alle vinder, hvisket Siv til Erna.

– Neste gang må vi huske å ringmerke dem, svarte Erna, så slipper vi alt dette.

Men, da måtte Trine og Knut Arild love å bli flinkere til å legge seg tidlig og høre bedre etter når Erna og Siv snakket til dem.

– Og når vi kommer tilbake med asylbarna, så er det dere som må passe på, stelle og oppdra dem.

– JA! ropte Trine og Knut Arild.

Og snipp, snapp, snute, så var eventyret bare så vidt begynt.