Opplysningskontoret

En allianse av norske kulturkonservative lanserer nå et eget komiprogram – “Sic transit hilaris mundi, serru, serru”. - I stedet for bare å kritisere, ville vi vise at vi kunne gjøre det bedre sjøl, forteller initiativtaker Anders Heger opprømt.

Slik blir det elleville nye programmet promotert. (Wikimedia Commons/Jules Cheret)

- Programmet “Sic transit hilaris mundi, serru, serru” eller “Slik forgår verdens munterhet, ser du, ser du” skal utelukkende bestå av velrettete kårdestikk med fjærpennen. Og kun rettet mot maktens solar plexus. Vi kunne ikke lenger sitte stille og se verdens munterhet forgå, sier distingvert forlagsmann Anders Heger i en kommentar. Han får støtte av distingvert forlagsmann Andreas Skartveit.

- Sammen er vi nitroglyserin absorbert i kiselgur, altså det dere legmenn kaller dynamitt, sier de to, som lenge hadde sett seg lei av humorprogrammer som Storbynatt.

Humanistisk ånd
- Det er jo ikke slik at ikke alvorsmenn kan skape munterhet. Det er bare at det er under vår verdighet. Men når humorister, som ikke har bedre ting å finne på enn å forsøke å skape munterhet, svikter, ja, da står vi parat. Slikt er en dannet manns lodd i livet.

Heger forteller at programmet “ikke vil spille på svakheter hos andre mennesker”, men basere seg på et allmenhumanistisk verdensbilde hvor humoren utføres i henhold til FNs menneskerettighetschartere.

- Vi vil faktisk reversere lytehumoren slik at for eksempel alle fordelene med å være blind endelig kommer fram. Og alle våre litterære referanser er selvsagt basert på Vestens litterære kanon. Nå skal det kastes lasso rundt munterheten, fortelles det stolt.

Fysisk komikk
- Det betyr ikke at vi ikke finner rom også for fysisk komikk. Men dette forankrer vi i klassisk fransk pantomimekunst. Hehe, jeg må le bare jeg tenker på pantomime. Og selvsagt virkelige humorister som Einar Rose, Lalla Carlsen og Juster. Ingenting framkaller gapskratten som en kropp med hengslete lemmer.

Avisen Klassekampen har også fått plass i redaksjonen.

- Vi syntes ikke at Storbynatt hang med i tiden, og bestemte at nå kunne resten av Norge få nyte godt av den innovasjonen klassekampen i Norge har vært gjennom de seinere år.