Opplysningskontoret

Døde folk Opplysningskontoret har snakket med i løpet av natten, sier de har forståelse for Max Manus’ frustrasjon over å bli latterliggjort av nisjepartiet Rødts studentiale forsøk på å provosere befolkningen med hardtslående kryssklipping av kvinnebankende talibanister og eplekjekke gutter på skauen.

I HIMMELEN: De fleste av de døde vi snakket med befant seg i himmelen og var godt fornøyde. (Illustrasjonsfoto:Dystopos/CC/Flickr)

- Det er Fanden meg frekt, duliatten, duliatten, hei serru serru sann, sier en forlengst avdød og ruvende skikkelse innen norsk revyliv til Opplysningskontoret. Han ønsker å være anonym for å hindre at uttalelsene misbrukes av et av de andre ungdomspartiene. 

- Kryssklipping var et effektivt middel i perioden 1972-1984, forteller en av NRKs tidligere høvdinger på klingende vestlandsdialekt. Både jeg, Erik Bye, Einar Rose og Ernst Rolf ble ganske lattermilde da vi oppdaget at en ny generasjon forsøker seg på dette grepet. Da jeg fortalte en av de avdøde Olsenbanden-skuespillerne om hvordan de hadde kryssklippet Max, utbrøt han: “Denne generasjonen fikk alt i fanget. Skolegang, olje, fred, fotballkort… og nå dette? Går ikke verden fremover?”

Max Manus selv er småforbanna over ikke å bli spurt hva han hadde gjort. 

- Hva hadde Max Manus gjort? Hva faen hadde oldemorra di gjort?, bjeffer han surt.

- Det skal dere bare drite i, og nå er det for sent å spørre!